Ære være Roskilde - la Øya, Hove og Pstereo bli som dem!

5. juli skrev Mode Steinkjer i Dagsavisen om forskjellen på overskuddsanvendelsen hos Roskildefestivalen og jungelen av norske rockefestivaler:

”Roskildefestivalen gir 10 millioner kroner til fattigdomsbekjempelse og går mot strømmen på en måte som både er misunnelsesverdig og ikke så rent lite tankevekkende sett med norske festivaløyne. … avrundet de årets festival i går med å donere nær 600.000 norske kroner til en organisasjon i København som driver et internasjonalt herberge for hjemløse. Dette er bare ett av mange veldedighetstiltak som festivalen gjennomfører i løpet av året, men nettopp denne donasjonen utgjør en dreining i festivalens sosiale profil som vil være merkbar i årene som kommer. Rockefestival i Danmark er noe for seg selv. I motsetning til norske festivaler, som er mest opptatt av egen økonomi og størrelsen på den statlige festivalstøtten, har Roskilde-stiftelsen i årevis bygget seg et internasjonalt omdømme ved å donere overskuddsmidler til så vel globale foretak som hjemlige organisasjoner.”

I tillegg til de hjemløse i København gir Roskilde i 2010 støtte blant annet til Greenpeace, Oceanic Preservation Society, Lobi Traore Foundation i Mali, Facing Africa og Wild Dog Project i Tanzania, i følge Geir Rakvaag i Dagsavisen 1. juli. Tidligere har Roskildefestivalen også brukt mye penger på å støtte annen dansk kultur. Jeg var selv med som lokal arrangør av Venuefestivalen i sin tid; et prosjekt for å bedre økonomien hos faste spillesteder / konsertarrangører, og som hadde sitt utgangspunkt i Roskildefestivalen.

Blant norske rockefestivaler er trenden at eierne ønsker å tjene seg rike på arrangementet. Det er derfor for eksempel Pstereo, Øya og Hove har organisert seg som aksjeselskaper. Melvin Benn, leder i Festival Republic som eier Hovefestivalen sier det rett ut i artikkel på Ballade.no (9.1.2009): ”Jeg vil jo tjene penger. Det er ikke veldedighet jeg driver med.”

Like lett var det ikke å innrømme dette for Pstereofestivalen. Jeg tok opp spørsmålet om deres organisering for noen år siden på TURs sider. Den gang prøvde de å argumentere med at de var anbefalt AS som beste organiseringsform. Og de hadde helt rett: For eiere som ønsker å tjene penger og begrense egen risiko er det best.

Enkelte går riktignok mot strømmen. Den, økonomisk sett, mest suksessrike festivalen i Norge, Buktafestivalen i Tromsø, har valgt å være en stiftelse. En stiftelse har ingen eiere. Akkumulerte overskudd må brukes i henhold til formålet i vedtektene. For Roskilde er det tydeligvis blant annet veldedighet, mens det for Buktas del er fremtidig drift av festivalen.

Et punkt hvor Pstereo har tatt etter blant annet Bukta er gratisarrangement for byens befolkning på formiddagen. Det er en måte å gi litt tilbake til byen på, samt å lære opp neste generasjon til å bli festivalgjengere. Med tanke på den offentlige støtten festivalene får skulle det imidlertid bare mangle.

Nå må det tillegges at det ikke er galt å tjene penger. Slik vårt samfunn er bygget opp, basert på markedsøkonomi, er alles velferd avhengig av privat næringsvirksomhet. Det gir arbeidsplasser og skatteinntekter. Folkene bak Pstereo har sannsynligvis tatt en viss personlig økonomisk risiko og noen av dem har kanskje levd en asketisk tilværelse for å få festivalen til å gå rundt. Festivalen måtte bygges opp: det er en investering sett fra deres side. Når dette nå er gjort blir de rike (dersom de er gode til å drive festival, vel og merke).

Det er imidlertid noe disse festivalene og norske politikere bør ha med seg: Festivalene mottar offentlig støtte verdt store beløp, både direkte økonomisk støtte, kostnadslette og bistand på andre måter. Det grelleste eksemplet på dette er statsstøtten på flere millioner kroner årlig til Øya, tiltross for årlige millionoverskudd. Jeg vil tippe at Pstereo slipper å betale store beløp til Trondheim komme for leie av festivalområdet. Offentlig støtte, samfunnets felles ressurser, rett i lomma på festivaleierne. De burde gi noe tilbake, utover det alle næringsdrivende gir. Eller eventuelt: De burde slutte å hyle etter støtte: hvorfor skal man få mer støtte hvis man vil tjene seg rik på salg av kulturtjenester enn hvis man vil tjene penger på å selge tannbørster? Festivalene nevnt her har stort profittpotensiale (i motsetning til for eksempel fast helårlig konsertdrift i Trondheim – la heller de arrangørene få offentlig støtte!).

Roskilde har (sannsynligvis fra dag 1) innsett at de har et samfunnsansvar. Spørsmålet er om Øya, Hove og Pstereo bare vil ha, eller om de også vil gi.

Hurra for den nye kulturpolitikken?

Kulturminister Anniken Huitfeldt uttalte i NRK radio 11. mars: «Det er ihvertfall ikke statens ansvar å overta et prosjekt som ikke lønner seg kommersielt.» Saken gjaldt Store norske leksikon. Kunnskapsforlaget er ikke lenger i stand til å drive leksikonet, tiltross for store tilskudd fra Fritt ord og også statlige milliontilskudd. Det har blitt for dyrt. Internett og Wikipedia har sparket bein under konseptet. Først forsvant papirutgaven. Leksikonet lar seg ikke drive som gratis, reklamefinansiert tjeneste på internett, og de fikk heller ikke til å drive det som betalingstjeneste på internett.

I ettertid har ministeren høstet kraftig kritikk for uttalelsen fra diverse kommentatorer i media. Ikke nødvendigvis for konklusjonen, at staten ikke vil støtte dette leksikonet, men for argumentasjonen.

Argumentasjonen antyder et prinsipp for statlig støtte til kultur som er det motsatte av det tidligere overordnede prinsippet for norsk kulturpolitikk, nemlig at staten skal støtte kultur av god kvalitet som markedet ikke er i stand til å realisere/levere.

Dagens kritikk til tross: Regjeringen er i ferd med å endre hovedprinsippet for norsk kulturpolitikk, og de skal iallfall ha honnør for sin konsekvens. Det var få kritiske stemmer da tidligere kulturminister Trond Giske valgte å gjøre Øyafestivalen til knutepunktinstitusjon. Når departementet nå følger samme resonnement i leksikonsaken roper kommentatorene over seg.

Øyafestivalen har gått og går med millionoverskudd hvert eneste år. Var det en festival som ikke trengte knutepunktmidler så var det Øya. Årsaken er at markedet forsyner oss med den tjenesten. Hvis ikke Øyaeierne vil gi oss en slik festival kommer noen andre til å gjøre det, fordi de tjener penger på å arrangere en popfestival i Oslo sentrum med det enorme publikumsgrunnlaget.

Etter det gamle hovedprinsippet for kulturpolitikken burde en festival med et mindre kommersielt uttrykk eller en festival på et sted med langt dårligere publikumsgrunnlag blitt knutepunktinstitusjon innen pop og rock.

Regjeringen har valgt å endre hovedprinsippet i kulturpolitikken. Det er jeg uenig i. Men når de først har gjort det mener jeg det er bra at de følger det nye prinsippet konsekvent. For det er viktig for aktørene i kulturlivet at det er forutsigbare rammevilkår.

Nå venter jeg bare på at de følger prinsippet videre, og fratar operaen, Trøndelag Teater og Trondheim Symfoniorkester statstilskuddet.

Samlebånd installert hos Adresseavisen

Jobb som kulturjournalist i Adresseavisen synes i utgangspunktet spennende i mitt hode. Det er så utrolig mange interessante problemstillinger en kan ta tak i. Av og til synes jeg de lykkes. For eksempel var det jo spennende å følge dekningen av situasjonen knyttet til underskuddet i Olavsfestdagene.

Jeg vet ikke hva jobbeskrivelsen for kulturjournalistene er. Jeg får imidlertid bange anelser når jeg leser artikler som den jeg har lenket til nedenfor. Hvor er det journalistiske bidraget?

Jeg aner ikke hvem den journalisten er. (Kanskje er han ikke kulturjournalist heller?) Men jeg kan tenke meg omtrent hvor stor jobbtilfredshet han føler i det han må måke ut noe som dette. Var det på grunn av dette han ville bli journalist? Han har garantert ikke valgt å skrive dette selv, det må være avisas policy.

Jeg skjønner at den første konserten bør dekkes, før og etter. Men hvorfor legger norske aviser ut slike artikler? Bare for å fylle opp nettavisene sine med stoff, ukritisk? Den omtalte artisten selger ut den neste konserten uansett, og publikum vil få med seg at den går av stabelen. Henvis heller slike henvendelser til annonseavdelingen. La journalistene i avisa gjøre journalisters jobb. Avisa mener tydeligvis at de tjener på å fylle opp spaltene med skrap. Adressa synes å være en av de svakeste nettavisene vi har. (Det eneste de dekker er bilulykker.) Og det kan ikke være fordi journalistene ikke kan bedre; det må være fordi avisa ikke lar dem få lov.

http://www.adressa.no/kultur/musikk/article1459908.ece