Mon, 2009-05-18 22:33 — thomas
Storåsfestivalen sendte en enmannsdelegasjon til The Great Escape i Brighton, en av de bedre bransjefestivaler i England, som har mange likhetstrekk med By:larm, med unntak at ølen er mye billigere, lyden på alle konsertene var på elendig nivå, og det var hele 36 spillested en måtte springe imellom for å sjekke ut noen av de 300 bandene som spilte i løpet av 3 intense maidager. Festivalen var fordømt trivelig, masse Nordmenn var det her også, med band som Hanne Hukkelberg, Datarock, Casiokids, I was a King, og folk fra ymse festivaler og selskap. Brigthon er forøvrig en merkelig by, fullt av fulle engelskmenn som er på badeferie hele sommeren igjennom. Her er en liten oppsummering over de 5 banda som imponerte mest.
Future is the Left (Wales)
Fikk anbefalt dette bandet fra flere, de spilte også i fjor. Bandet startet sine 30 tilmålte minutt med å prate tull i et kvarter, publikum lot seg begeistre over å bli skjelt ut over alt mellom himmel og jord, festivalen fikk også gjennomgå for sine valg av kommersielle sponsorer og dårlige service for band. Det ble nesten nedtur når de begynnte å spille, fordi jeg ville høre mer, de var ekstremt vittige og underholdene. Future of the Left står ikke tilbake for noe musikalsk heller, bandet minner om en krysning av The Bronx og Test Isicles, vokalen minte til tider veldig om Propgagandhi, og det var i det hele jævlig bra. Intense korte låter med ekstremt trykk og noe av de beste stemmene jeg har hørt innen sjangeren på lenge.
Hockey (Portland, USA)
En av de store hypene i forkant av årets festival, og laaang kø utafor det altfor lille spillestedet. Skjønner godt hvorfor. Hockey lagde topp stemning, og var en av veldig få band denne helga som hadde fet lyd, selv om anlegget var fra krigen. Vi hørte egentlig bare backlinelyden fordi vi var klemt opp i et hjørne sammen resten av Norge. Hockey spiller funky dansbar musikk, nesten som Datarock som møter Motown fra tidlig syttitall. Utrolig bra vokalist, utrolig thight band, og props for bra white-trash afroer og frekke barter hos trommis og bassist. Nesten som å bli kasta inn i en tidsmaskin programmert til vestkysten i USA i 1974. Publikum dansa seg gjennom hele konserten, det hele toppa seg med låta "Too Fake" som spilles på radioer i mange land. Hockey spiller på en haug med Europiske festivaler til sommeren, inkludert Hovefestivalen.
Die!Die!Die! (New Zeeland)
Sist gang jeg så Die!Die!Die! live var tilbake i mai 2006 på Blæst i Trondheim. Siden den gang så har bandet gjort akkurat det samme som de har gjort de siste 5 årene, turnert hardt i Europa, England og Oceania, imponerende stigma til Andrew og gjengen, nå har det harde arbeidet kastet av seg i en ganske så god buzz rundt bandet, noe som også resulterte i et imponerende oppmøte på konserten som begynnte kl 15 på ettermiddagen, publikum var allerede godt i siget og godt brisne. Jeg har lenge likt den primitive punken til Die!Die!Die!, minner meg litt om tidlig Adolescents, men nå snakker vi virkelig butikk. Bandet brukte ca 10 sekunder på å få publikum i sin hule hånd, og holdt et hardt tak gjennom hele konserten. Primitiviteten og den veldig særpregete vokalen stod fortsatt i hold, men bandet har sykt mye kule effekter og lyder som teppelegger låtene og skaper perfekt kaos anno 2009!
The Phantom Band (Glasgow)
Kommer til Storåsfestivalen i sommer, et band vi har booka av pur kjærleik til debutplata deres. Vi er ikke de eneste som mener det, bandet er ekstremt mye omtalt i England, og her var det også fett oppmøte på konserten. Det er noe ekstremt skotsk over bandet, og deler av kompet, jeg venta nesten at Mel Gibson skulle komme ridene ut på en hest i løpet av konserten i full Braveheart-Outfit. Bandet startet opp konserten med å lage et teppe av perkusjon, hvor alt i fra stekespader i stål, til treklosser og vedkubber ble brukt som perkusjon. Magisk! The Phantom Band er innom flere sjangere, krautrock er ofte brukt for å beskrive bandet, og Nick Cave er tydeligvis en stor inspirasjon, og det skal en ikke kimse av. Alt i alt, veldig episk, rørende, og kraftig, Storåspublikummet har virkelig noe å se fram til her!
The Mae Shi (Los Angeles, USA)
Etter å akkurat ha gått glipp av eminente This City, sprang man videre til en annen bule, som lå midt i byens strippeklubbstrøk. The Mae Shi har vært i vinden lenge, de spilte på Øyafestivalen i fjor blant annet. Hele konserten var en stor fest, hvor medlemmene hadde intern og ekstern ølkrig på en gang, småsloss litt og langde generellt mye underholdning for publikum. Halveis ut i konserten kom en gigantisk fallskjerm ut til publikum, og få sekunder etter stod samtlige 300-400 publikummere under fallskjermen og hoppet opp og ned. Artig. The Mae Shi er ganske så rølpete, bandet skifter ofte medlemmer, og de gjør mye av seg på scenen, men bak alt støyet og kaoset finnes vanvittige bra poplåter laget på høyst originalt vis.
Generellt, mye bra band å sjekke ut og mye som var generellt uferdig og merkelig mye hypa. England er flinke på å dytte nye band fram, kanskje av og til for fort, men sammenlignet med f.eks Norge så er det mye mer fokus på å gjøre bra konserter og gjøre et inntrykk på publikum gjennom å trekke inn kreative element og moro på konsertene, enn å bruke all tid på å lage det perfekte studioalbum som til slutt bare blir glatt og kjedelig, og som ligner som en Norsk utgave av et stort internasjonalt navn. Kanskje gjør Norske journalister noe rett i å hive seg på Bergensbølgen og trekke fram band som knapt har spilleerfaring, men mye med seg i låter og tilstedeværelse. Ingen av de største kunstnerne har blitt så store fordi de er teknisk flink, men fordi de evner å formidle noe som beveger mange, og jobber alltid mot å pushe sine egne og andres grenser. Der har vi kanskje noe å lære?
Thomas Ryjord
